Denne fødselshistorien kommer til å bli detaljert og totalt uten filter. Så du er herved advart og leser videre på eget ansvar. Noen klokkeslett er jeg ikke helt sikker på, men det får heller bare være.

Det hele startet på 17 mai, jeg var på overtid, dritt lei og alt var bare tungt. Masse kynnere og enda mer nedpress. Utover kvelden hovnet den ene foten min skikkelig opp og jeg hadde fått beskjed om å ha lav toleranse for å ta kontakt med føden. Da med tanke på at jeg lå litt i faresonen for svangerskaps forgiftning, og fordi jeg hadde det sist gang med storebror. Så jeg tok en liten telefon til føden i 9 tiden på kvelden og fikk beskjed om å ta meg tur inn. Vi ringte mamma som kom og skulle sitte barnevakt imens. Tok ikke med oss fødebagg, da vi regnet med å bare bli sendt hjem igjen. Da vi kom frem ble jeg satt på en ctg måler, hvor de kunne se at jeg hadde små rier som kom smålig regelmessig. De tok blodprøver for å sjekke om det var sv.forgiftning, og jeg ble sendt inn til legen for å ta en ultralyd. Her målte de den foten som var hoven til å være hele 1 cm større enn den andre. Prinsessa hadde det helt fint inne i magen, og mens vi først var der tok legen et skikkelig tak og strippa meg skikkelig. I håp om at kroppen min skulle sette i gang en fødsel av seg selv. Blodprøvene kom også tilbake negative for sv.fogiftning. Men da var det plutselig mistanke om blodpropp, så jeg fikk beskjed om at jeg måtte bli der over natten og at jeg skulle ta ultralyd av foten på søndags formiddag. Fikk også to sprøyter med blodfortynnende satt rett i magen, i tilfelle jeg hadde blodpropp. Så ble jeg ført opp i 7'ende etasje for å sove. (i 7'etasje på SUS er det 3 avdelinger, en for innlagte gravide, et fødeloft hvor man føder al naturel, og barsel for de som har født med keisersnitt eller andre komplikasjoner.)

Da jeg kom opp dit fikk jeg låne en lader til tlf min og la meg til å sove. Men da begynte jeg å få ganske så gode rier, så de satte på en ny ctg måling og jeg fikk varmeputer til å ha i ryggen. Det ble lite søvn mellom riene, men de tok seg aldri helt opp. Men utover dagen ble jeg sendt på ultralyd og fikk beskjed om at jeg ikke hadde blodpropp, men bare masse vann i foten. De ble enige seg i mellom at jeg skulle reise hjem og vente på at riene skulle ta seg opp, vi hadde uansett time til overtidskontroll mandags morgen. Så enten kom jeg inn igjen i løpet av dagen eller natten, eller så møtte jeg opp til timen min. Jeg reiste hjem og håpte på at riene skulle ta seg opp. Prinsegutten var plassert bort hos verdens beste tante Maren, litt på ubestemt tid siden vi ikke helt visste hva som skulle skje. Men dagen gikk og utover kvelden ble riene sterkere, men vi gikk å la oss. Rundt klokken 1 natt til mandag klarte jeg ikke lenger sove meg gjennom riene. Så jeg vandret rundt i stuen frem til klokken var ca 4, da ringte jeg føden og sa jeg ville komme inn. Vekket min kjære og pakket ferdig. Vi var vell inne på føden i 5 tiden mandags morgen. Her ble jeg nok en gang koblet til en ctg måling, denne gangen med vonde rier, så jeg satt i en stol i stedenfor å ligge på benken. De målte åpning, som da var kommet til 2 cm. Og siden riene mine var såpass vonde fikk jeg tildelt en fødestue, men først fikk jeg satt en dose klyster. Fikk en fødestue som var midt i fødeavdelingen uten vindu, de hadde derimot malt et vindu på veggen for og prøve å gjøre det litt mer koselig, hehe. Det var også et badekar der inne, som var noe som jeg hadde ønsket meg. Vi fikk beskjed om at det kunne være lurt å få litt mat i oss, så vi tusslet ned i restauranten på sykehusets hotell for å få i oss litt frokost. På dette tidspunktet måtte jeg stoppe opp og lene meg mot veggen når riene kom. Fikk ikke i meg noe mat, men min kjære fikk heldigvis fullt opp tanken litt. Tilbake på fødestuen fikk jeg tappet oppi badekaret og senket meg ned i det. Det var helt okei å ligge der, men fant aldri noen behagelig stilling, men lå der i godt over en time. Etter badekaret begynte riene mine å avta litt. Ikke styrken på dem, men hvor ofte de kom. Jeg hadde heller ikke fått noe større åpning da klokken var blitt 12 på formiddagen. Så da begynte de å snakke om å sende meg hjem heller. Jeg ble kjempe panisk, og gråt masse. De la meg til på en ny ctg måling, og mens jeg lå der kjente jeg noe som føltes ut som om vannet gikk. Sa til min kjære; Oi, enten gikk vannet eller så tisset jeg på meg. Men jordmor mente at det ikke var vannet, fordi det var slim i det og det hadde en brunlig farge, så da var det mest sannsynlig masse utflod og tegningsblødning. Så de sendte meg hjem klokken 14 mandags ettermiddag.

Jeg gråt masse, og var ganske så fortvilet. Riene mine var fortsatt kjempe vonde, og jeg begynte nå virkelig å få panikk for at alt som hadde hendt ved sist fødsel skulle gjenta seg. Men vi tok en tur på et kjøpesenter for å få i oss litt mat. Da vi kom hjem gikk jeg bare rundt og gråt. Gråt hele kvelden og var utrolig langt nede. Vi la oss i 11 tiden, og jeg sov litt mellom riene. I 4 tiden natt til tirsdag stod jeg opp for å tisse, og da jeg reiste meg ut av sengen kom det masse vann ut i bindet. Gikk på doen og kunne der se at det var veldig misfarget, jeg hadde da lekket små mengder vann siden jeg ble hjem sendt dagen før, men ikke i samme mengde som da. Tok en telefon til føden igjen og forklarte situasjonen. De ville ha meg inn siden det nå var mistanke om misfarget fostervann. Fikk vekket min kjære, og vi tok nok en gang turen inn til sykehuset. Vi gadd ikke en gang ta med oss fødebaggen opp til føden, så demotivert var jeg. La meg ned for nok en ctg måling, var på dette tidspunktet så utrolig anspent, hele meg hadde gitt opp. Jordmoren som tok imot meg var helt fantastisk, hun så med en gang at det var vannet som hadde gått og at det var misfarget. Hun var som meg heller ikke i tvil om at det var vannet mitt som hadde gått dagen før mens jeg var på føden. Så da nærmet vi oss faktisk grensen på et døgn ved vannavgang som er misfarget. Hun snudde seg bare mot meg og sa; nå kommer du ikke ut her i fra før du har babyen din i armene dine. I det hun sa disse ordene rullet riene inn, kroppen min slappet endelig av og jeg fikk en enorm følelse av lettelse i hele kroppen. Endelig noen som hørte på meg, endelig noen som hjalp meg. Fikk tildelt en ny fødestue, denne gangen en megastor en, med masse vinduer, var også badekar i denne. Her ble jeg koblet til en ctg måler, fikk satt en elektrode på hode til snuppa og fikk sjekket åpning, som nå var på 3 cm. Ble tilbudt lystgass, men dett er noe som jeg bare ikke orker tanken på. Klarer ikke å konsentrere meg om den maska når jeg har rier. Så jeg gikk rundt meg selv og jobbet meg gjennom riene mine. Akkurat som sist så satt riene mine i lårene og i korsryggen min. Fikk også i meg litt frokost mens jeg gikk rundt der, prøvde meg i 3 sekund på en slik fødeball, men det var absolutt ikke noe for meg. Da klokken ble 8, gikk nattskiftet av og dagskiftet gikk på. Tullet med jordmoren om at vi snakkes nok i natt igjen, noe hun bare lo vekk med at aldri at det skjer. Hehe, fikk inn en kjempe koselig jordmor student og en jordmor som skulle følge henne.

De mente at i og med at riene mine var så vonde som de var og at jeg ikke hadde kommet så mye lenger enn til 4 cm (som de målte meg til), så burde jeg få en epudiral. Jeg ville ha en epudiral, men ville egentlig ikke ha den så tidlig i fødselsforløpet, men kroppen begynte å bli ganske så sliten, så jeg takket ja. Fikk satt inn den j#### veneflonen, som jeg bare hater over alt på jord, og jordmoren ringte etter anestesilegen. Vet at det fort kan bli litt venting på å få epudiral ut i fra hvor travelt det er. Men det gikk seriøst ikke mer enn 5 minutt før de kom med vidunder tralla si. Og dette var en mann som hadde satt en del epudiraler i sitt liv. Sist gang med storebror så tok de seg kjempe god tid og forklarte meg hele tiden hva de gjorde. Men denne karen bare satte i gang og det hele var over på mindre enn 5 minutter. Hadde dette vert min første gang så hadde jeg nok syntes at det var ganske så ubehagelig, men jeg fikk jo to epudiraler med storebror og visste godt hva de gikk i. Så det var egentlig ganske så flott at det hele var over på så kort tid. Fikk epudiralen i 9 tiden på tirsdags morgen. Da klokken var blitt 12 så gikk en tiltaksliste inn siden at fostervannet var misfarget, de mente at jeg fortsatt bare var på 4 cm, så jeg måtte nå bli satt på riestimulerende drypp for å prøve å få fortgang på ting. Nå hadde også den ene foten min mistet helt følelsen, så det ble mye morsomheter når det skulle sjekkes åpning og når jeg skulle kave meg inn på toalettet. Ikke lett med en fot man ikke føler at man har, hihi. Da klokken ble 15 sa tiltakslisten at det skulle kontaktes en lege. Da hadde jeg også fått satt på en ny elektrode på hodet til prinsessa siden den første ikke virket så bra. Legen kom og hun konkluderte med at jeg bare hadde 3 cm åpning og dermed ikke var i aktiv fødsel enda. Jeg kjente hele kroppen knakk sammen, skulle det nok en gang ende med keisersnitt, klarte virkelig ikke kroppen min å føde. Legen ville da at de skulle guffe opp det riestimulerende dryppet mitt, og det skulle gradvis økes helt til maks grensen. For nå ble fødselen min nok en gang sett på som en igangsetting.

Klokken 16 gikk dagskiftet av og kveldskiftet kom på. Jeg fikk nå en eldre dame som jeg kjente at jeg var kjempe skeptisk til. Likte henne ikke i det hele tatt, og dette gav jeg utrykk for til min kjære, så han spurte om hun hadde lest gjennom alle papirene våre. Det hadde hun ikke, men hun skulle gjøre det med en gang. Og da hun kom tilbake var det akkurat som å få en ny jordmor. Hun ble nå akkurat det jeg trengte. Og vi ble kjempe lettet. Rundt klokken 17 kom de inn og spurte om det var greit at jeg byttet fødestue, da det var kommet inn ei som virkelig ønsket seg badekar, og jeg brukte ikke mitt. Ingen problem sa vi, det gjorde oss ingenting. Vi ble så flyttet over til fødestue 9, og det var i denne fødestuen vi var i da vi skulle ha storebror. Så det var egentlig veldig koselig, og veldig fint. Dryppet mitt ble nå hele tiden guffet opp, og det gjorde slik at epudiralen sluttet å virke i den fotet som ikke var følelsesløs. Ga beskjed om dett til jordmor, så hun sa at jeg kunne få noe ekstra doser med epudiral når jeg hadde behov for det. Så ca hvert 45 minutt måtte jeg ha en ny dose helt frem til hun kom. Helt fantastisk. Jordmor sjekket åpning igjen i 18 tiden, og da var jeg endelig kommet til 5 cm, endelig i aktiv fødsel. Nå fikk min kjære høre på fotballkamp på radioen, mens vi snakket løst og fast om alt mulig. Det var så utrolig deilig å høre 5 cm, jeg kom aldri så langt med storebror. Nå var det ingen vei tilbake, det skulle bli en vaginal fødsel. I 20 tiden tirsdags kveld sjekket jordmor nok en gang åpning, og da var jeg plutselig kommet til hele 9 cm. Wow, plutselig gikk alt så fort, nå var hun snart her. Hun lå enda ganske høyt så vi skulle vente en time til før vi sjekket åpning igjen. Jeg begynte nå å kjenne pressriene, på tross av store mengder epudiral. Da klokken ble 21 målte vi igjen åpning, og nå var jeg endelig på 10 cm, men prinsessa lå enda høyt og siden jeg kunne kjenne pressriene så kunne de bare få jobbe henne nedover før vi startet med aktiv pressing.

Da klokken ble 21:30 kom nattskiftet på igjen, og vi fikk samme jordmor som tok imot oss natten før, helt fantastisk, og noe som vi hadde håpet på, spesielt da det ble klart at vi kom til å bli der på enda et nattskift. Klokken var rundt 22:30 da vi begynte å presse, jeg holdt på i 45 minutt før kroppen min sa stopp. Jeg hadde da ingen krefter igjen, og brølte at de måtte finne sugekopp for å hjelpe meg. De tilkalte lege, og mens de ventet skrudde de ned det riestimulerende dryppet mitt for å prøve å roe riene litt. Jeg lå da bare å skrek når riene kom, holdt igjen og nektet å presse. Jeg var helt borte, hadde panikk og klarte ikke helt å ta inn over meg smertene som raste i kroppen min. Da legen kom ba jeg dem om enten å stappe henne opp igjen eller hente henne ut med keisersnitt. Men legen ville prøve sugekopp. Jeg var helt hysterisk, gråt, ropte og skrek. Jeg ville verken presse eller puste, tror hele meg var i sjokk. Til slutt måtte legen og 3 jordmødre sette på sugekoppen, presse begge bena mine bakover, og de ba meg om å presse. De satte også en bekkenbunns bedøvelse sprøyte på meg (noe som jeg ikke ville ha pga sprøyteskrekk, hihi), og legen sa at nå måtte jeg presse for viss ikke kunne prinsessa dø. Da gav jeg de siste kreftene jeg hadde, og smerten var helt ubeskrivelig. Hun kom endelig ut klokken 00:32 natt til onsdag den 21. mai.

Hun ble klasket rett opp på magen min, og på dette tidspunktet var jeg så sliten og samtidig så utrolig lettet over at smerten endelig var borte at jeg ikke enset at hun var kommet en gang. Hun pustet ikke og ble dermed tatt ut for å få litt starthjelp. Etter kort tid kom de og hentet min kjære slik at han kunne få være med prinsessa. De jobbet da med å få ut morkaken, noe som jeg ikke satte pris på. Jeg var fortsatt ganske hysterisk og ville bare få fred. Da den endelig var kommet ut, fortsatte de å trykke meg på magen, noe som var utrolig vondt. Jeg ba på mine knær om at de skulle la meg være i fred. De startet også å sy, fikk aldri vite hvor mange sting jeg fikk, bare at jeg hadde en 2 grads rift. Da de endelig var ferdig med meg måtte jeg be dem alle om unnskyldning. For all skrikingen, kjeftingen og panikken som jeg hadde utsatt dem for. De bare lo av meg og sa at det var mer vanlig enn man skulle tro. Jeg spurte også om de ville gå å banke på de andre føderommene og be om unnskylding på mine vegne. Jeg var skikkelig flau over alt, og samtidig så utrolig takknemlig for den gode jobben som legen og jordmødrene gjorde. Fantastiske mennesker alle sammen.

Etter alt dette fikk jeg ta min første dusj, på utrolig ustø ben, hehe. Vi fikk kose litt sammen på fødestuen mens de gjorde klart alle papirene. Dette tok jo en hel evighet siden at fødselen min hadde vert så utrolig lang. Vi var utrolig trøtte og slitne etter flere døgn på minimalt med søvn. Men klokken ble hele 4 på natten før vi endelig ble flyttet over til barselhotellet. Jeg fikk da tabellett som skulle stoppe melkeproduksjonen siden jeg ikke skulle amme, og vi fikk endelig lagt oss ned for litt søvn, hele 3 døgn etter at alt startet.

Dette var min fødselshistorie om da prinsesse Helle kom til verden. Fødselshistorien om da prinsegutten kom til verden kan dere lese her. Innlegg om barseloppholdet kommer snart. Håper at jeg ikke har skremt noen med dette innlegget. For alt i alt vil jeg si at jeg hadde en fin opplevelse etter at jeg kom inn på tirsdagen. Men jeg må si at det var en alt for lang og tung fødsel også. Men veldig verdt det når man får en så fin premie.

#mammablogg #stoltmamma #fødselshistorie